Slektsforskning har ført meg til Skrova, der mine tipp oldeforeldre og oldeforeldre kom fra.
I sommer går turen selvsagt innom Skrova, og jeg gleder meg veldig :-)

Er det noen her inne som har kjennskap til eller har et kart som viser numrene på gamle bosteder?
Det er bustad nr. 73 og 75, gårdnr. 47, bruksnr. 1, samt en plass som er kalt Adamviken som er av spesiell interesse.

Og er det i det hele tatt mulig å finne spor etter gammel bosetting på øya? I såfall mottas tips med stor takk.
Og fiskebedriften som min tipp oldefar arbeidet ved, er det noe som står der den dag i dag?

Kort forklaring ( i håp om at noen kanskje har hørt om mine gamle slektninger):
- Bustad nr. 73: 1875-tellingen – Lava Kristina Johansdatter (født i 1819 – min tipp tipp oldemor)
- Bustad nr. 75: 1875-tellingen – Olea Andreasen (født i 1848 – min tipp oldemor – gift med Jacob Danielsen fra Steigen).
- Gnr. 47 Bnr. 1: 1900-tellingen – Olea Andreasen (også kalt Olea Danielsen) bodde sammen med sin mann Jacob Danielsen (arbeider ved fiskebedriften), og bl.a. min oldefar Herman Leonhard Jakobsen (født 1890).
- Adamviken: 1910-tellingen – Jacob Danielsen ble enke i 1907, og står oppført med Adamviken som bosted.

Håper noen kan hjelpe :-)

Mona

Ho Gerd
og ho Aase.
Ho Mathilde
og ho Anna.
Ho Gunvor
og ho Åshild.
Ho Borghild
og ho Signe.
Ho Åsta
og ho Inglaug.
Ho Bjørg
og ho Ragna.
Ho Johanna
og ho Nelly.
Ho Milly
og ho Baby.
Ho Janna
og ho Hjørdis.
Ho Eva
og ho Ragnhild.
Ho Valborg
og ho Dagmar.
Ho Inger
og ho Ingunn.
Ho Liv
og ho Ingeborg.
Ho Marie
og ho Hilda.
Ho Wally
og ho Olga.
Ho Konstanse
og ho Birgit.
Ho Helga
og ho Anne.
Ho Øydis
og ho Magnhild.
Ho Solveig
og ho Karin.
Ho Lovise
og ho Kirsten.
Ho Sigrid
og ho Lucie.
Ho Gine
og ho Arnolda.
Ho Aslaug
og ho Odny.
Ho Kitty
og ho Grete.
Ho Anlaug
og ho Nanna.
Ho Hannamor
og ho Alma.
Ho Laura
og ho Helmine.
Ho Anny
og ho Charlotte.
Ho Ruth
og ho Klara.
Ho Reidun
og ho Mossa.

E hadd ju flere,
men nu isst eg
ikkje mere.

Mona Hamnes

Det er Norges store,
skjønne frihetsdag,
og min tanke den iler mot nord.
Og med stolthet
heiser jeg det norske flagg
for det land som ga meg
både far og mor.

Refr.:
Norge med dal og fjell
og granbesmykket li,
å, hvor jeg elsker deg.
Hjemmet i Norge
vekker tankens vei,
ja, Norge, du er alt for meg.

Over havet ofte iler lengselen,
måskje stanser den ved en fjord.
Hvor en ensom, gammel
hytte står igjen.
Det er hjemmet hvor jeg
hadde far og mor.

Og nå takker jeg Gud
for både far og mor,
og for alt hva jeg fikk i nord.
Derfor aldri, aldri jeg
fulltakke kan
min gamle fader og min
kjære, gamle mor.

Forfatteren er ukjent

Ute på Vestfjordens duvende bårer
stiger en klippe hvis rot er på fjell.
Den heter Skrova, og mange den kårer
til byggested for sitt hjem og sin hjell.
Vel kan det hende at du finner steder
penere pyntet i naturens prakt.
Kongelig purpur er ikke de kleder
som høver til kjempende ridderes drakt.

Fiskerne henter på fjorden sin føde,
flyndre og kveite og glinsende sei,
reke og sild og ueren røde,
størje og hval og den gytende skrei.
Skrova er værret for møring og trønder,
nordlending, tromsing, for bumann og kven.
Hit kommer alle fra byfolk til bønder,
”for her i Skrova e penga å tjæn”.

Havet kan åpne sitt skattrom der nede,
gi av sin rikdom så rundelig fritt.
Men brått det snur om i rykende vrede,
krever med rente det som det har gitt.
Å, ja, det hender at kun blir tilbake
noen få stumper av det som var båt.
Havet kan give, men det kan og take,
mannskapet ble der i tanggraven våt.

Da kledes Skrova i sørgeklær sorte,
da sørger venner, ja fiender med.
Noen av heltene er jo blitt borte,
det lyses over de savnede fred.
Lettsinnet tysner for alvor og smerte,
hvem kan vel skjemte og le ved slikt bud?
Da finnes veien fra lidende hjerter
oppad til enkers og farløses Gud.

Vestfjord-arena for naturens akter,
her brytes kjemper fra luft og fra sjø.
Storstorm og havbrått er knusende makter,
menneskebarnet er bare som frø.
Da er det godt at en klippe så tjenlig
ridderlig skjuler alt svakt i sin favn.
Skrova ser kald ut, men menneskevennlig,
skjuler dens farkost og mann i sin favn.

Så, gjennom skylag en lysstråle finner
veien til Skrova med glede og håp.
Borte blir stormvær, og vårsolen skinner,
bader hver plett i en strålende dåp.
Livsmotet luer i gamle og unge,
tenner i øyet en tindrende glans.
Gud være takk, om enn dager er tunge,
Han er vår hjelper og æren er hans.

Skrova med berg og med holmer og båker,
skumkledt omkring utav sønderslått sjø,
steder med tusende ærfugl og måker,
lun er din barm, lille modige ø.
Skrova med fisk og med båter og buer,
flammende nordlys og midnattsolskinn.
Skrova med familier og deres stuer,
et lite Norge med nordlandske sinn.

Skrevet av Wilhelm Pedersen (Ville) ca. 1950

E huska han Ville,
en mainn ifra Skrova.
Han hadd nåkka fint
som va gjedd han av Gud.
Et lys i sett indre
han fikk då han lova
å følge sin frelser i tjukt og i tynt.

En dag e sku gå
å besøk ho Elise
e møtt på han Ville
og då vart e glad.
”Hei, Mona!” va ordan
han mildt te meg sa.

Og her e førrklaring på
koffør e huska:
Den ånd de va sagt med
ga varme og fred.
Kjærlighet lyst’ ut av
øyan og ordan,
etterlot minne
som nu vara ved.

Mona Hamnes

Han Jakob og ho Anne va populær i Skrova.
De samla alle ungan i bedehusets sal.
Kvær søndag va det barnemøte, bibeltekst og sanga.
De voksne fikk nu slapp av fra dagliglivets bal.
Han Jakob han førrtelte om Jesus og om himmel.
Ho Anne brukt gitar’n og smilte uten stans.
Det herre lille dektet e meint å sku førrmiddel
at utmerkelsen de fikk det va Herrens æreskrans!

Takk, Gud, førr søndagsskolelæreran me hellig cv!

Mona Hamnes

Fra egen minnebok.

Klassen lytter oppmerksomt mens læreren leser høyt. Boka engasjerer. Gjennom de siste ukene har vi fulgt intenst med i lidelseshistorien til slavene i Amerikas sørlige stater. Hvordan går det an at noen kan behandle andre mennesker på en slik måte? Jeg kjenner at jeg er berørt. Ingen i mitt lokalmiljø kunne gjort dette. Alle her har gått på søndagsskolen og sunget om ham som elsker alle barna uten å synes at den ene hudfargen er bedre enn den andre. Vi jentene har dessuten vært med i ei misjonsforening og strikket lester til inntekt for barna på Madagaskar.

Så skjer det: frøken begynner å skjelve i stemmen. Vi skjønner hvorfor. Dette opplever vi sammen. Vi ser at hun har problemer med å lese videre. Et par tårer finner veien nedover kjære kinn. Så er det over. Hun leser rolig videre.